Afrika-drømmen

Mye har skjedd siden sist jeg tok tak i tastaturet. Fordi folkehøyskole har blitt så til de grader skrytt opp i skyene, tenkte jeg å teste det ut selv. Jeg kan helt ærlig si at folkehøyskole ikke er for alle, men det åpner dører for flere muligheter. I mitt tilfelle «Drømmen». Helt siden jeg var barn hadde jeg et stort ønske om å bli veterinær og reise til Afrika for å jobbe med dyr. Veterinær-delen har falt bort, men jeg har kommet nærme dyrene i det frie, og det har gitt meg noe. Jeg vet ikke helt hva, men hver gang jeg ser tilbake på bildene får jeg en indre ro. Alltid har jeg vært fascinert over naturen, og ja, naturen er vakker. Samtidig er der en glede over at jeg har mestret noe. Jeg la en innsats i og komme meg til Afrika, og jeg vil gjøre det samme igjen.

afrika (2 of 1).jpg

Hva skal man så gjøre, når drømmen har blitt virkelighet? Og det man står igjen med er seg selv. Folkene rundt spør meg hele tiden hva planen er til høsten, hvilken skole jeg har søkt på, hva jeg skal bli. Det er forventninger om å bli noe stort, ha høy utdanning, få en viktig jobb. Over halvparten jeg prater med vet ikke hva de «vil bli», men likevel kaster de seg over en Bachelor-utdanning fordi man må jo ha det. Må man det?
Hvorfor skal man kaste bort så mange år på et juss-studie  når man står der på slutten og egentlig ikke ville bli advokat.  Du gikk den veien fordi du lettere kan tjene penger sånn.

dyra (6 of 11)

Planen min er ikke å sitte i årevis på skolebenken og pines gjennom et studie som virker interessant, og ende opp med en bra jobb fordi samfunnet forventer det av meg. Folk blir like sjokket hver gang jeg sier at jeg ikke skal studere. Selv om mange har høye ambisjoner om å bli sjukepleier, lærer og what not (all respekt til de), så er ikke det min greie. Ingen vet hva som skjer om noen år, og skulle det så være at jeg plutselig vil bli noe, så får jeg ta det når den tid kommer. Og det er greit og ikke vite hva man vil gjøre, det er mange som ikke vet. Tiden får du ikke igjen, så bruk den til å gjøre det du vil: Ikke være en slave av samfunnet. 

-LD

Hvorfor bryr vi oss?

Det er ingen hemmelighet at samfunnet har og fortsatt utvikler seg i en voldsom hast. Vi skal hele tiden rette oss etter det publikum vil ha, etter det som er akseptert og anbefalt. Gjennom såkalte sosiale medier skal vi bli kjent med hverandre og vokse større, men hvor godt kjent blir vi egentlig?

Ikke få har med jevne mellomrom irritert seg over andres oppdateringer på Facebook, Instagram, Twitter etc. Det kan være at de får mye oppmerksomhet og skryt for noe, at de poster unødvendig informasjon, eller rett og slett er for aktive. Hva er igrunn unødvendig informasjon, og for aktive deltagere på nett? Er ikke alt egentlig ganske unødvendig? Og kan man ikke bare scrolle videre når det dukker opp et navn man har sett litt for ofte i det siste?

Hvorfor bryr vi oss? 
Bak tastaturet og mobiltelefonen sitter en grøt av forskjellige personligheter. Det som kommer frem på skjermen stemmer ikke alltid med disse. Flere poster uhyggelige kommentarer på andres oppdateringer. Ikke alle gjør det her av jævelskap, men fordi de oppriktig vil ha frem egen mening og fordi den tilfeldigvis er annerledes enn din egen. De lager diskusjoner og folk setter seg på bakbena med en eneste gang, i full forsvar. Hvorfor blir vi slaver av publikum, et publikum som ikke hadde trengt å være der i utgangspunktet?
Vi søker hele tiden godkjennelse og oppmuntring hos andre. Dette gjelder ikke bare på nett, men også i hverdagen. Bevisst eller ubevisst tar vi i mot responsen vi får og handler så deretter.

Vennene mine har det mye bedre
Noe jeg synes er utrolig interessant er the Friendship Paradox. (Les en artikkel om det her). Vi blir hele tiden matet med alt det fine som skjer i livene rundt oss. Her er noen eksempler:
«Nå har jeg vasket hele huset og er klar for storbesøk.»
«Se så flink min kjære datter er! Gratulerer så mye med førsteplassen. Mamma er glad i deg.»
«Har akkurat baket tre kaker til guttungens kulturskoleavslutning.»
«Endelig ferdig med å strikke babyteppe til nurket!»
«Klar for tre varme uker i Alanya.»
«Kvalitetstid med kjæresten.»

Og man må jo bare regne med at disse kommer med bilder for å faktisk vise hvor flott det er. Hva gjør det her med oss? Vi begynner og sammenligne. Huset deres er så flott. Hun er så flink til å bake kaker. For en bra stil. Wow, han er flink å trene. De er populære. De har så mange venner på Facebook, så mange likes på Instagram. Hun poster så bra bilder hele tiden.
Disse tankene fører som regel én vei. Vi trykker oss selv ned fordi vi ikke baker kaker like ofte, fordi vi ikke trener hver dag, fordi vi ikke har like mange venner på Facebook, følgere på Twitter eller likes på Instagram. Det jeg gjør her nå i grove trekk, er å plassere de som er aktive på nettet i to kategorier: De som har, og de som tror de ikke har nok.

Hvordan var ferien din?
Fra barneskolen husker jeg blant annet at første dag etter ferien var veldig viktig, spesielt etter sommerferien. De fleste hadde fått seg nye klær og så relativt fresh ut første skoledag. Jeg vet ikke helt hva som var greia. Vi hadde jo allerede gått flere år sammen på skole så hvorfor skulle det være så viktig og gi et nytt inntrykk akkurat denne dagen?
Så kom det verste spørsmålet: Hvordan var ferien din? Det var ikke spørsmålet i seg selv som var så gale, men det at vi gjentatte ganger måtte skrive små stiler om hva vi hadde gjort i løpet av den tiden borte fra skolen. De fleste av oss hadde hatt en topp sommerferie, kunne ikke hatt det bedre. MEN, så blir den ene stilen etter den andre lest opp for klassen, og her begynner barna og sammenligne. Den ene eleven, som har hatt tidenes sommerferie med slektningene sine på camping-tur, gruer seg mer og mer til at stilen hans skal bli lest opp. Hvordan skal den måle opp mot ferien til hun som dro til Grand Canaria og red på kameler, og som fikk stjerneskudd i kakestykket selv om hun ikke hadde bursdag?

Skjønner dere greia? Den her eleven kunne ikke hatt det bedre, men med en gang noen andre viste til noe dyrere, flottere, større, så avtok betydningen av hans egen ferie. De som har, og de som tror de ikke har nok. På samme måte vil jeg si vi sammenligner hverandre gjennom sosiale medier. Samtidig er nettet et genialt sted hvor du kan være den du vil være, fremme de sider av deg selv som du vil publikum skal se, og lage kunstige assosiasjoner til deg selv. Folk vil deretter behandle deg annerledes på nettet enn i det virkelige liv. Og dersom kommunikasjonen bare foregår over nett, vil det ikke da etter hvert bli vanskeligere og ta kontakt med noen ellers? Jeg håper det ikke fortsetter å utvikle seg i denne retningen. Jeg vil kunne ta kontakt med venner (og bekjente for den saks skyld) uten vanskeligheter. Jeg vil bli kjent med folk som personen de er, og ikke den personen som blir fremstilt på nett. Men er vi villige til å gi opp all oppmerksomheten de store dobbel-veene gir oss?

Jeg har vel egentlig ikke kommet med noe svar til alle spørsmålene jeg har stilt gjennom teksten, men jeg håper bare at man kan begynne å tenke litt mer over ting som publiseres på nett. Nevner også igjen at alt jeg skriver ikke bare er som en kjeft på andre, men også en påminnelse til meg selv. 

Les også: Dobbel Underholdning

-Lise Dybvik

Et ønske om sommer

Lyset skinner gjennom en liten glippe i gardinene, treffer speilet med en syltynn stråle. Jeg tror jeg er våken. Istedenfor å ønske solen velkommen, stenger jeg den ute til jeg har våknet skikkelig. Jeg strekker meg. Ser hvor langt jeg kan nå. Puten lever ingen nåde nå som den blir skviset hardt i knyttede never. DER, var det på tide å reise seg opp. Ja, i vertfall i sittende stilling. Jeg ser rett i veggen og senker blikket til gulvet, hvor det tidligere var en liten opplyst flekk fra speilet. Jeg snur meg for å åpne gardinene, i håp om at solen bare har reist bak en liten sky. Selv om jeg egentlig er sikker på at solen ikke vil komme til synet igjen åpner jeg gardinene forsiktig og forventningsfullt til begge sider. Det var som forventet. Pissvær. Shortsen ligger fint brettet på stolen min. ‘Den har lagt der litt for lenge’, tenker jeg mens jeg tar tak og gjør klar til å ha den på. Gulvet er kaldt og gjør at huden begynner å nuppe. Samma. Det er juni, la meg få lov. Jeg tar også på meg tjukkeragger og en varm genser for å kompensere. Antydninger til en liten forkjølelse begynner å la seg merke i halsen samtidig som at nesen er kald. Da er det klart hva frokosten kommer til å bestå av. Te. Varm te med sitrongress og honning, beste fra paradis. Sunnmøringer; sommeren er forsinket.

-Lise Dybvik

«FØRSTE GANG» i tjuefjorten

Vi er allerede godt ute i februar – hei, hvor tiden flyr – , men ikke før nå har jeg virkelig tenkt over alle de nye erfaringene jeg har tatt med meg som et resultat av fjoråret. Noe av det aller viktigste tjuefjorten har brakt med seg er muligheten til å kunne stå på egne bein. Kanskje sier jeg akkurat det samme neste år og året etter, men da vil jeg også sitte igjen med enda flere erfaringer. Jeg har det siste året fått kjenne mer på ansvar. Folk har tidligere fortalt meg at jeg er en ansvarsfull person, men ikke før den siste tiden har jeg skjønt betydningen av dette, og må nå prøve å leve opp til det. En annen viktig sak, som telles på første hånd, er at jeg har blitt bedre kjent med meg selv. Jeg skal ikke si at jeg vet hvem jeg er, for plutselig gjør jeg noe ikke engang jeg kunne kommet på å gjøre. Som for eksempel og kaste meg ned et fossefall (check). Anyway. Jeg tenkte så å lage en liten liste over de første gangene jeg husker best.

SONY DSC

1.Legevakta midt på natta. Tjuefjorten ble innledet av at jeg kjørte min venninne på legevakten etter et matlaging-uhell under nyttårsfeiringen. Det gikk bra! 2.Utstilling. Kom til å melde meg på UKM for første gang med bilder. Se her. 3.Stand-up. Det er trist at jeg ikke før har vært på en stå-opp-forestilling, men flere skal det bli heretter. Dagfinn Lyngbø stod på scenen den gangen med STEREO. 4.Vaksiner i nakken. For å forberede meg både på russetid og Bali-opphold skulle fire vaksiner settes samtidig. Jeg fikk en i hver overarm og en på hver side av nakken. Hjelp! 5.Jobbintervju. Selv om jeg har jobbet siden jeg var fjorten, har jeg aldri før våren tjuefjorten hatt et jobbintervju. 6.Fin-servise. Det stemmer, jeg har begynt (og er snart ferdig) og samle på asjetter og alt det som følger med. Ikke dumt å ha det meste fra før, før man flytter ut. 7.Nattevakter. I sommer begynte jeg å jobbe som trafikkdirigent, noe som har ført med seg en del nattarbeid. 8.Er det politiet? Å ringe politiet i seg selv kan gi et lite sug i magen, i alle fall når du får beskjed om å følge etter en som kjører uansvarlig på veiene. 9.Adresse: Utlandet. Har for første gang vært bosatt i utlandet. Nå skal det sies at det var bare tre måneder, men det teller! Jeg bodde med en herlig gjeng på Bali i Indonesia.

SONY DSC

10.Lysende alger. Du vet de som lyser opp paradisøyene i filmer på nattestid? Har sett på dem, har tatt på dem. 11.Rafting. To nydelige timer gjennom Balis jungel og et lite stup på fire meter hvor jeg på forhånd trodde jeg skulle dø. (Men når man først har gjort det så vil man bare mer). 12.Festival. Det er flaut å si det, men jeg var på min første ordentlige festival i sommer. En uke innom Hove som jeg aldri kommer til å glemme! 13.Holde i saker og ting. I tjuefjorten holdt jeg slange, apekatt og ekte hodeskaller (+knokler). 14.Tattis. Ingen jomfru lenger og huden er merket for livet. Jeg liker det! 15.Mani-pedi. En første tur ble raskt til flere. Hadde det ikke vært for Bali-turen og et indre ønske om å bli litt mer feminin. 16.Fengselsbesøk. Les om min opplevelse av Kerobokan HER. 17.Gay_Club. Det måtte jo prøves ut. Realiteten var høyt forbi forventningene, men jeg har heller aldri før blitt så innmari sliten i hodet etter så kort tid. 18.Bestige en vulkan. Gunung Anung var fjellet for oss tøffinger, både de som sprang til topps og vi som hang litt etter. Fjellklatring fikk en ny betydning, for dette var så absolutt ikke bare en fantastisk gåtur: vi klatret hele veien opp mot skyene og så videre mot universet etter at vi hadde passert skyene. Til tross for hvor knust vi var i beina når vi kom ned igjen, venter jeg bare på neste klatretur. Det her var moro (slash døden)! 19.Snorkel-tur i paradis. Livet utenfor Gili-øyene er noe av det vakreste som sitter i minnet. Alle de fargede fiskene, og følelsen av å være så liten i en så stor verden var fantastisk.

SONY DSC

20.Løpe-løpe-løpe. Både det å springe for en sak og å gjøre løping på stranda om morgenen til en rutine har gjort godt for kropp og sinn. 21.Pusle-pusle-pusle. Det bringer blandede følelser av å fullføre et puslespill. En slags tomhet fordi man må finne på noe annet hver gang man kjeder seg, kanskje få seg et liv? Og en glede over å trykke ned brikke nr. 2000 og vite at man faktisk har fullført noe man har brukt lang tid på. 22.Surfing. Drukning. Kall det hva du vil. Det er flaut å si at jeg bare har tatt meg tid til en surfe-tur i løpet av Bali-oppholdet. Det var artig, men skummelt når jeg ikke var så flink. Ja, jeg skulle nok ha lært meg det litt bedre, men latskapen og tanken på at de store bølgene kom til å drepe meg tok overhånd. Jeg overdramatiserer nok litt, men når bølgen først fikk tak så var det ikke så veldig gøy lenger. 23.Truse-røsk i fossefall. For å veie litt opp mot pingla som prøvde seg med surfebrettet, så prøvde hun seg også i fossefallene. En utrolig gøy sklie nedover berget jeg bare ikke kunne få nok av. Vi trenger ikke prate så mye om de tøffingene som hoppet fra 15 meter rett ned. 24.Seremoni. Vi tok tjuefjorten med på seremoni hvor Barongen og jentene hans dansa i timevis. Vi ville se litt mer, men ble for utålmodig og trette til å følge med på resten. 25.Trehjuls-taxi i Bangkok. Med andre ord raskeste vei tilbake til hotellet vårt før vi skulle reise hjemover. SONY DSC

Tre ting jeg har lært: 
– Én antibac på tre måneder er mer enn nok!
– Ikke lov at du kommer til å sykle hver dag når det uansett ender opp med moped eller andre transportmidler.
– «Mer om det senere!» kommer aldri til å skje.  

 
– Lise Dybvik

ON SHAKY GROUND

Hva skal til for å snu en sak på hodet? -En sak som allerede har blitt kastet rundt på i hele ti år. Hvorfor haster det slik akkurat nå, kan vi ikke satse på ti år til?

FORELESNINGER: Myuran Sukumuran har sørget for gjennomføringen av filosofiforelesninger i fengselet. Foto: Privat

I begynnelsen av Bali-oppholdet besøkte vi Myuran Sukumaran i Kerobokan-fengselet ved Denpasar. På det tidspunktet visste vi at både han og Andrew Chan var dødsdømte, men realiteten av dette var det vanskelig å skjønne. Her kan du se innlegget jeg skrev etter vårt første fengselsbesøkBesøkene videre gjorde at jeg fikk bli litt kjent med Myuran, som det overhodet ikke finnes noe vondt i. Bali Nine er gruppen australiere som i 2005 ble arrestert for narkotikasmugling. Disse befinner seg i fire forskjellige fengsler hvorav noen har fått mildere straff enn andre. Myuran og Andrew har begge søkt benådning hos presidenten, men Indonesias nye president har valgt å gjenoppta dødsstraffen. Forrige søndag (18. Januar 2015) ble seks narkodømte fanger henrettet, fire menn og to kvinner. Myuran Sukumaran og Andrew Chan er de neste på Indonesias «dødsliste». I forgårs ble også Andrews bønn om nåde avvist. Henrettelsen kan skje når som helst og antall dager er ikke til å stole på.

Andrew and Myuran, two young Australians, face execution in Indonesia. They have admitted trying to traffic drugs to Australia. They have exhausted their appeals. All that can save them is clemency from Indonesia’s President, Joko Widodo. We ask you to help in respectfully seeking clemency.

Gjennom besøkene våre fikk vi være vitne til arbeidet Myuran har gjort i og for fengselet og rehabiliteringsprosjektet han har satt igang for de andre innsatte. Han har gitt dem et lys for fremtiden og et grunnlag til blant annet å leve av noe når tiden i fengselet er over. Han viser tydelige tegn til rehabilitering og vi er flere som prøver å gjøre en innsats for at australieren skal få livstid fremfor døden. Straffen er for streng for handlingene som har blitt gjort, og ikke minst for det gode han har gjort i ettertid. Nå er det Myuran og Sukumaran som så sårt trenger et lys for fremtiden.

Man føler seg ganske hjelpeløs når man sitter på andre siden av kloden og bare taster på en datamaskin, men husk dette: Hvert ord er med på å skape oppmerksomhet og diskusjon rundt temaet. Og det gir et helt annet inntrykk enn for oss som har sett det på nært hold, men vi trenger støtte fra flere. Jeg ber nå om to minutter av din tid til å signere Mercy Campaign i dag: MERCYcampaign

Håpet er der fortsatt og derfor prøver vi så lenge muligheten er der… før tiden renner ut.
Continue reading «ON SHAKY GROUND»

Tanker til tekst

SONY DSC
Opplever du noen gang at du forfatter dine egne hendelser i hodet ditt? Jeg gjør det, hele tiden. Helt fortapt i min egen lille boble kan jeg høre en stemme i hodet mitt som kommenterer hva jeg gjør. Ikke bare hva jeg gjør, men også hva som kan skje. For eksempel uheldige hendelser som et resultat at jeg krysset veien litt for tidlig. Og så videre et helt scenario. Noen ganger går fantasien min i ville baner, og jeg lar det skje. Fortellerstemmen i hodet mitt er fantastisk og jeg har flere ganger tenkt «wow, det her kunne blitt en super start på en bok!» 

Jeg har tatt tanken et hakk videre, satt meg ned ved tastaturet og prøvd å skrive. Der stopper det. Fingrene glir ikke over tastaturet slik som jeg vil. Det føles som om jeg har den beste historien, men ingen får høre den. Alt for mange tanker i hodet får meg til å krangle med meg selv om hvilket emne jeg skal skrive om, hvilken sjanger. Barnebøker, krimbøker, skjønnlitteratur, humor, noveller, fakta eller fiction. Hva med å starte med de vakreste øyeblikkene som sitter i minnet, eller fortellinger som farfar har fortalt meg gjennom årene. SONY DSC

Før tenkte jeg ofte på å skrive sangtekster, men her stoppet det også med blyanten. Melodien er lett, teksten høres bare bra ut i hodet. Det lengste jeg kom meg til var vel et vers. Et vers jeg prøvde meg på om og om igjen, til slutt føltes det bare ut som en røre av ord som ikke gav mening i det hele. Mine fantastiske tanker, hvorfor vil dere ikke ned på papiret?


Noe lignende skjer når jeg tenker på hva det skal bli av meg. Jeg har hatt mange klare planer om hva jeg skal bli, men når jeg står oppi det blir jeg usikker. Som en begynnelse har jeg meldt meg opp som privatist for å forbedre et par karakterer. Denne gangen skal det bli. Jeg har flere tanker om hva som skal skje til høsten, men ingen sikre foreløpig. Det er så alt for mye og velge i. Og når jeg får forbedret karakterene, jo da blir det ennå mer. Det går i tredje gir nå, ned fra fjerde fordi motstanden er litt verre. Det går ikke silkeglatt lengre, men det skal bli. Jeg kommer meg opp i fart igjen.

Ukens bøker
Sir Arthur Conan Doyle – En studie i rødt (originaltittel: A Study in Scarlet)
Anne-Cathrine Riebnetzsky – Forbannede Yngel (originaltittel: Forbandede Yngel)

– Lise Dybvik

SNAKKES ALDRI

10847373_647612315347383_6884925115456213688_oNår du sier ha det til noen er det alltid ekstra vanskelig hvis man ikke kan si det sikkert at dere kommer til å møtes igjen. Noen du kanskje har hatt god kontakt med (i mitt tilfelle bodd med i tre måneder), men kanskje aldri ser igjen. Jeg husker ikke hvem det var, men når vi stod der gråtende på flyplassen «klar» til å skille lag, hørte jeg noen si slapp av, du ser’n igjen. Hvem kan si noe sånt for sikkert? Du vil så gjerne se igjen de fleste, men hva er garantien for at det faktisk skjer?

10898000_10204677329026013_7937797043104659597_n

Noen bånd har blitt sterkere enn andre på over tre måneder og noen er man helt sikre på at man vil se igjen. Kanskje møter man noen av dem på gata en dag i Oslo, eller krasjer inni noen på E6’n (håper for guds skyld det ikke skjer!), treffer på dem i skitrekket eller søler øl på skjorten til en under sommerfestivalen. Andre treffer man i planlagte omstendigheter etter hvert. Ønskelisten består ikke lenger av gitarstemmer, lydanlegg eller bokhyller (eller jo, bare veldig langt nede), men heller turer hit og dit hovedsakelig for å treffe flotte mennesker.
Spar opp penger, reis dit flokken er, få dem til å møte deg en plass begge kunne tenkt seg uansett. Slå to fluer i en smekk og dra med deg noen til en annen by for å treffe sistemann. Noen snakkes om ikke så alt for lenge ser du. Blunkefjes.

– Lise Dybvik